hits

Første kapittel

1

Tiden før Iris husker jeg ikke stort av. Jeg husker bare mørket, dunkingen, og en vakker stemme i det fjerne. For det meste er alt tomt. Minnene er en haug uavhengige snutter med slør over. Det er som om jeg prøver å skue inn gjennom et vindu med tynne, hvite gardiner. Gardiner som skjuler virkeligheten. Fargene er sterke, men linjene glir over i hverandre som i abstrakt kunst. Det er vakkert, men jeg kan ikke røre ved det.

Hjernen er en kunstner ved navn Cerebrum. Denne elegante illusjonisten produserer vakker kunst som forvirrer og forbløffer oss, mens vi desperat søker etter sannheten. I begynnelsen er vi sannheten, og livet er lett av den enkle grunn at vi ikke kompliserer det. Det er først når vi blir eldre vi konstruerer en maske så gjennomført at vi bedrar oss selv. Vi forføres av maskens beskyttende effekt, og ender opp med å miste oss selv.

I søken etter sannheten filosoferer vi om temaer som fortid, identitet og eksistensielle spørsmål. Filosoferingen gir oss nytt perspektiv og får oss til å tenke over livet på en annen måte. Gjennom det nye perspektivet, ser vi at mødre og fedre ikke bare er roller, men mennesker med historier de også. Vi ser at alt har en begynnelse og en slutt, og at virkeligheten vi opplever er fylt med historie og mening. Mørket blir også synlig, og vi legger merke til hvor mye det preger oss. Vi ser sorg, frykt og raseri utfolde seg på jordens skyggeside. Dette er oppdagelser som lett får oss til å gruble, og tankene gjøres om til et kraftig damplokomotiv det er vanskelig å stanse.

Av minner skapes et selvbilde som er preget av støy og blasse farger. Uklarheten i bildet gjør det tvetydig. Minnene våre endres i hukommelsen, og vi ser dem på avstand, som en drøm vi prøver å huske. Blikket klarner, samtidig som det sløres til. Av og til redigerer vi minnene gjennom vår mentale Photoshop. Vi fjerner urenheter, styrker kontrasten, og håper vi aldri blir avslørt.

Enkelte minner husker vi alt for godt. Minnene er uønskede, men likevel klare og spisse. De brenner seg inn i hjernebarken som små uskikkelige alver som klamrer seg fast hver gang man kjemper for å kaste dem ned i underbevisstheten. Om man til slutt skulle klare å vinne kampen, er det likevel ikke sikkert at man slipper unna. Cerebrum er nemlig også drømmenes arkitekt. Og drømmene er broen mellom det bevisste og det ubevisste. Dette betyr at de uskikkelige alvene kan dukke opp, og gjøre drømmer om til mareritt.      

Det er mye som skaper en personlighet. Et smil, en tanke, en krangel. Alle vi møter endrer oss på en eller annen måte. Et lite øyeblikk kan være vendepunktet. Verden former oss litt etter litt, og venner og familie setter dype spor i oss, som årringer i et tre.

Av og til lurer jeg på om det finnes en kjerne som er meg selv, eller om jeg bare er det selvet jeg er akkurat nå.

Tenk deg at fortiden og fremtiden forsvinner med et «puff», at tiden er en illusjon, og at vi bare sitter igjen med den vi er akkurat nå. At vi bare har akkurat dette øyeblikket. Hvem er vi da? Denne tanken er skremmende for noen, men befriende for andre. Det som er normalt for en edderkopp, er kaos for en flue.

For dem som skremmes, skaper tanken kanskje en eksistensiell krise. De tenker; «Hvem er jeg om jeg ikke er den jeg var eller den jeg skal bli?» Den vi alltid har vært kan føles så trygg, selv om vi ser at det ikke fungerer for oss å stagnere i denne versjonen av oss selv. For dem som derimot unnslipper skam, er det en befrielse å forlate sitt gamle jeg. Endelig slipper de å klandres for den de en gang var. Det føles som om de er skjenket en frihet de ikke lenger trodde var mulig å oppnå. De har fått den gaven det er å kunne starte på nytt.

Noen ganger har jeg ikke lyst til å huske Iris og alt det hun gjorde. Hun var håpløs og svak, og hun gjorde meg ofte sint og fortvilet. Likevel vet jeg at hun var ekte, og hun lærte meg noe.

 

Dette er første kapittel i en bok jeg startet å skrive for noen år siden, det er mulig den aldri blir ferdig, men her har dere i alle fall en bit av den.

- A

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Aurora

Aurora

29, Oslo

Mitt navn er Aurora. For tiden drømmer jeg om å være verdensoppdager, profesjonell opprydder og forfatter. Jeg jobber for tiden på et bibliotek i en liten by, og koser meg med det. På denne bloggen deler jeg alt jeg får lyst til å dele med verden, med dere. Dette gjør jeg fordi jeg ønsker å sette mine spor på denne kloden, og fordi jeg ønsker å dele mine opplevelser med andre. Jeg har en utdannelse som likner en tallerken med mat fra et koldtbord; "og så vil jeg ha litt av den, og litt av den...", og å finne ut hvor jeg havner virker som en uløselig gåte. Jeg vet bare at jeg er her.

Kategorier

Arkiv