hits

Mitt 2017

Her kommer en gjennomgang av det vanskeligste, mest lærerike, og desidert fineste året jeg har hatt på lenge. Jeg er så takknemlig for at jeg kom meg gjennom det, og er i skrivende stund friskmeldt og veldig klar for 2018 og alt det spennende det har å by på.

Jeg håper at jeg ved å dele dette kan være til hjelp for noen som går gjennom det samme, eller bidra med et innblikk i hvordan det oppleves å slite psykisk.

Husk at alt ikke nødvendigvis er like rosenrødt som det ser ut til på sosiale medier, og vær gode med hverandre, alltid <3

(PS: Husk at dette innlegget er basert på min egen subjektive erfaring.)

 

Mitt 2017:

Året startet i Oslo med en fantastisk nyttårsfeiring. Vi hadde både pakkelek og mannequin challenge, og vi hadde en hysterisk morsom kveld selv om tåken forhindret oss i å se fyrverkeriet, som pleier å være mitt høydepunkt. Vi lo oss inn i det nye året, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg skaffet meg en forkjærlighet for TGRs partypoppers, og for diamanter i ansiktet. Hva kan vel gå galt i en verden med skinnende konfetti og ansiktsdiamanter?

Til min store forskrekkelse gikk det galt før jeg visste ordet av det.

 

Januar

Januar 2017 ankom som årets lengste mandag, og selv om jeg prøvde å riste av meg blåfølelsen ved å dra på italiensk restaurantdate med T, og å sette meg i en mørk kinosal med Dr. Strange på lerettet, og fingrene tvinnet inn i T's, så var det noe langt inni meg som verket. På sosiale medier snappet jeg med smilefjes og hjerter, men i hodet mitt gikk ordene på repeat "Du er ikke lykkelig", "Skal du bli her resten av livet?", "Hva driver du med?", "Er det dette du virkelig vil?" Jeg ble overfalt av mentale gremlins på samme måte som Ronja Røverdatter ble av villvettene, og uansett hva jeg gjorde klarte jeg ikke å riste dem av meg. "Du er ikke god nok", "du er alene", "hvorfor følger du ikke hjertet ditt?", "du passer ikke inn", "hvorfor lyver du til deg selv?", "du er en feiging!", "hvorfor gir du ikke bare opp?", "livet er meningsløst uansett..."

Jeg begynte å se etter et nytt sted å bo. Jeg var møkklei av leiligheten på 19 kvm med papirtynne vegger og begrenset tilgang på dagslys. Jeg fant ut at det var en god idè å flytte inn med T, og tenkte at dette var endringen jeg trengte. Om jeg flyttet ville jeg klare å svelge klumpen i halsen og fylle det sorte hulrommet i brystkassen min. Jeg tenkte ikke på at jeg flyttet inn med en som var 7 år yngre, som aldri hadde bodd alene, og som jeg bare hadde vært sammen med i noen måneder. Da jeg fikk kommentaren "Aurora, du kan ikke mene at dette kommer til å vare!?" lukket jeg bare ørene, og mumlet at "man må jo satse i livet". Jeg ville ha noe å drive med, et prosjekt som ville distrahere meg fra de gnagende tankene. Distrahere meg fra vissheten om at jeg var feig. Jeg ville bare at kjærligheten skulle være der, og være ekte. Jeg ville så gjerne få det til å funke, så det endelig var min tur til å vise verden at jeg og kunne. "Se jeg er elsket", "Se jeg passer inn i A4 samfunnet!", "Se, jeg kan også få meg mann, hus og barn!" Jeg viste jeg stresset med livet, og at jeg var på bærtur. Jeg visste hva som måtte gjøres, men jeg torte ikke å gjøre det, og dette kvalte sjelen min.

Det ble mange fuktige kvelder. Mye jobb og lite søvn. Kostholdet mitt bestod av ferdigpizza, øl, sigaretter, taco, tomatsuppe og Wiener, og i slutten av januar begynte jeg plutselig å få angstanfall. Det startet med et sterkt anfall på jobb, og etterhvert ble jeg engsteligere og engsteligere. Jeg dro i familieselskap, og fikk til og med angstanfall der. Jeg følte meg som en løgner. Verdens største bedrager. Jeg ventet på at noen skulle avsløre meg, og at jeg skulle stå der naken bak en knust fasade. Alle kom til å se at jeg ikke var lykkelig, at jeg ikke fikk det til. De ville se at jeg slettes ikke var flink eller voksen. Se at jeg var ensom. Jeg jaget en drøm som ikke var min egen. En drøm om penger og suksess, en drøm om et A4 liv jeg ikke enda aner om jeg er skapt for å leve.

Istedet for en intervensjon ble jeg utbrent, og kroppen min sa "STOPP!"

For dere som ikke har opplevd angstanfall så arter det seg ofte slik:

Du sliter med å puste, du blir svimmel, tørr i munnen, svett i hendene, du svetter over hele kroppen, du føler deg nummen, du føler sug i magen, du er plutselig kvalm, du prøver å holde deg normal, og skifter stadig stilling for å lette på ubehaget, du kremter og svelger. Til slutt tar det helt over og du tenker "nå dør jeg!", "nå svimer jeg av!"... Du blir redd for å komme til deg selv i en pytt med spy, beglodd av en mengde bekymrede ansikt. Du vil ikke fascinere og bry andre, og du vil ikke at noen skal synes synd på deg. Du ser for deg at du ligger der hjelpesløs og må å legge livet ditt i andres hender.

Men du svimer ikke av, du bare setter deg ned, eller legger deg ned på gulvet, puster, peser, stirrer, gråter av redsel, puster, til du kommer deg igjen, eller kommer deg hjem, og du er "trygg", og det roer seg, selv om du ikke aner når neste anfall vil overrumple deg. Deretter får du angst for angsten, du får angst for å få angstanfall foran andre, du får problemer med kroppen, du tror du er dødssyk, du tror du skal dø, du tror livet er over, du tørr nesten ikke å gå på butikken, du gråter for at du ikke klarer å leve normalt, du sørger over det du har mistet, du får ikke spise, du får ikke sove, du prøver alt for å komme deg og du forstår plutselig hvorfor noen tar sitt eget liv. Og så føler du deg skyldig for at du tenker det, og du gråter fordi du forstår, og for at livet er vondt.

Heldigvis er angstanfall noe som går over. Du overlever. Du spyr ikke foran andre, og så kommer du deg igjen etter en god stund og blir "frisk". "Frisk" er å lære deg metoder å håndtere angsten på, og uansett, hva betyr det egentlig å være frisk? 

Når du er syk, gråter du når folk sier "det går over", og du tenker at du er unntaket, at du er den ene som aldri blir frisk. Og plutselig er du blitt en som sier nettopp det, at det går over, fordi du vet at andre trenger å høre det, selv om de ikke tror deg. 

Men tilbake til historien..

Noen glimt fra livsstilen jeg forlot og en visualisering av angsten som oppstod:

 

Februar

Jeg ble 100% sykemeldt i 2 uker. Jeg hadde mageproblemer i sammenheng med angsten, og det skumle med det var at jeg ikke forstod hva som var galt. Jeg begynte å tro at jeg var dødssyk, og dette matet bare angsten min mer... Jeg jobbet deretter 50% i en uke, før jeg igjen ble 100% sykemeldt ut februar. Enda et nederlag for et klassisk offer for flink-pike syndrom. Heldigvis for meg fikk jeg god støtte og forståelse fra kollegaene og sjefene mine på jobb, det hjalp.

Jeg brukte tiden som sykemeldt på å ligge i stua og se på Netflix. Jeg var redd, og følte stort behov for å være distrahert hele tiden. Jeg synes det var vanskelig bare å gå ut av døra, da jeg var redd for at jeg skulle bli dårlig, svime av, spy, drite på meg eller dø. En sånn urasjonell frykt som slukte meg opp, og som jeg ikke klarte å rasjonalisere meg ut av. Jeg følte veldig lite glede, og følte meg ikke som meg selv.

Jeg følte at livet mitt var over, og jeg var plutselig redd for alt.

Jeg har vært et engstelig menneske siden jeg var 5 år, men jeg har aldri før opplevd at angsten har gjort meg til fange i mitt eget hjem. Det er forferdelig for en kontrollfreak å plutselig ikke ha kontroll, og at kroppen bare reagerer slik man ikke vil. At man ikke klarer å bli kvitt redselen, fordi hjernen tror at man er i konstant livsfare. At man ikke lenger tør å gå ut fordi man ikke er sikker på hva som kommer til å skje. Dog når jeg tenker på det nå, så vet vi jo aldri hva som kommer til å skje. Men det er altså veldig vanskelig, det å ikke kunne stole på sin egen kropp. Det å ikke bare kunne bestemme seg for å bli "frisk".

Verdens beste venninne Helene, besøkte meg i denne perioden, og hun lyttet og trøstet, og kom og bare satt med meg.

Hun hadde med seg sushi og håp. Hun fikk meg til å le, og til å føle at det var en sjanse for at jeg kunne komme meg ut av dette <3

Om man vil støtte noen som har det vondt så trenger man ikke alltid vite hva man skal si eller gjøre, man trenger bare å dra å være med dem, da slipper de å sitte alene i sykdommen og sitt eget hode <3

 

Mars

Vi fikk ny leilighet den 1.mars. Den lå i et supert strøk, sentralt i Oslo, og den badet i dagslys. Jeg kjente flere ganger en liten oppsving, og tenkte at dette skulle gå veien. Jeg klarte plutselig å få i meg noen måltider, og når jeg holdt på med flytting så glemte jeg å bekymre meg. Jeg hadde det nødvendigvis ikke bra, men jeg overlevde.

I begynnelsen av mars var jeg i tillegg 100% sykemeldt, og det ble mye Netflix, rydding, vasking, og matlaging. Jeg begynte å føle på ensomheten, og kjente på et sterkt ønske om å bli frisk igjen, så jeg kunne komme meg tilbake på jobb. Jeg ville så gjerne tilbake til det "normale" og jobbe og leve som en vanlig person. Jeg ønsket det så mye at det gjorde vondt, og jeg sørget over tapet av livet slik jeg hadde kjent det i så mange år. Jeg fikk til å jobbe litt 50% igjen, og deretter også 100% i en periode. Jeg tenkte "nå går det bedre", selv om jeg ikke spiste i kantina lenger, og daglig bare varierte mellom to lunsjalternativer; sushi eller salat. Teorien min var at jeg plutselig hadde begynt å reagere på mat, og at det var derfor jeg ble dårlig, så jeg var livredd for å få en dårlig reaksjon mens jeg var på jobb. Dagen var på dette tidspunktet preget av strenge rutiner. For eks. spiste jeg bare en liten yoghurt til frokost hver eneste dag, som jeg så vidt klarte å presse i meg, da jeg absolutt ikke hadde matlyst. I tillegg måtte jeg lese noe hyggelig i en time før jeg la meg klokka 11 presis hver kveld. Og det måtte være luftet på rommet, hvis ikke slet jeg med å få sove. Jeg måtte også være sikker på at jeg hadde spist 1-2 timer før leggetid, for hvis ikke så sørget magen for at jeg ikke fikk sove.

Jeg ble besatt av å finne ut hva som var galt med meg, og hele tiden lusket tanken om dødelig sykdom i bakhodet. Det verste av alt var usikkerheten, og at jeg ikke fikk noe svar uansett hvor mye jeg gravde. Blodprøvene var fine bortsett fra litt høyt nivå av bilirubin, og lavt nivå av jern og D-vitamin. Hormonene mine var normale, enda jeg en lang stund var overbevist om at jeg var i hormonell ubalanse etter å ha begynt på et nytt merke p-piller for å unngå migrene, for så å slutte igjen. Men legen kunne ikke finne noe, og ikke gi meg noe svar.

Jeg hadde ikke kreft eller andre alvorlige sykdommer, og de fant heller ikke noen unaturlige bakterier i magen min. Det var altså ingen løsning... Jeg var syk, fordi jeg følte meg syk, og testene til legen viste at jeg var helt frisk fysisk.

Jeg ble henvist til kolonoskopi, som var den siste testen de ville ta. Om de ikke fant noe da, ville jeg få diagnosen IBS

I mellomtiden måtte jeg bare prøve meg frem, og smøre meg med tålmodighet. Det er frustrerende når alt peker mot at det er din egen psyke som gjør deg fysisk syk. Det er virkelig selvsabotasje på høyt nivå. Du blir sittende å gruble over hvordan i h.... hjernen har så sterk innvirkning på kroppen din, og hvorfor du uansett hva du prøver, ikke klarer å stanse dette forbannede tøvet. Jeg hadde jo ikke tid til å være syk... Jeg skulle jo være sterk og stoisk! Jeg ønsket meg ikke en leksjon i ydmykhet, åpenhet og samhold. Men det var det universet serverte meg på et jernfat.

Noe av det verste var å vente på legetimer, vente på svar. Jeg forstod nå virkelig hvordan det er å være langtidssyk, og hjertet mitt går ut til alle dere som sitter og venter <3

Visualisering av mitt indre på denne tiden:

Jeg prøvde til og med galgenhumor. Og kaninonesien ble flittig brukt. Alt for å skape en liten smule glede.

 

April

Da april ankom prøvde jeg meg på et par enheter alkohol et par ganger, men jeg ble så dårlig i magen og fikk så angst dagen etter, at jeg rett og slett bestemte meg for å kutte helt ut. Rett etter påske startet min nye edruelige tilværelse, og for en selvproklamert partyjente, var dette en hard vannvogn å svelge.

Jeg prøvde FODMAP dietten for å få bukt med min mulige IBS, og da jeg var 100% sykemeldt gikk det fint. Jeg begynte til og med i frustrasjon over å ha rundet Netflix, å komme meg ut av leiligheten på små gåturer i naturen i ny og ne.

Jeg var til min forskrekkelse blitt ganske tynn, og på dette tidspunktet veide jeg bare 47 kg. Normalvekten min er 52 kg, så jeg hadde altså gått ned 5 kilo på et par måneder. Jeg har bare en gang tidligere veid så lite, og da tok jeg virkelig ikke vare på meg selv. Vekttapet skremte meg, og jeg vendte stadig tilbake til tanken om at jeg var dødssyk. Jeg fikk problemer med å sove fordi jeg ikke klarte å roe ned nervesystemet mitt, og når jeg ikke fikk sove ble alt mye verre. Uten søvn følte jeg meg skikkelig elendig, og jeg torte en stund bare å se på Disney filmer og program for barn.

Jeg var mye hos legen, og skaffet meg ny psykolog da jeg følte jeg stagnerte hos den gamle.

Jeg prøvde hardt å holde meg positiv, og tvinget meg selv til å lage mat, treffe de nærmeste, og komme meg ut i frisk luft.

På "muffinssnappen" ser dere min nye venn varmeflasken, som jeg hadde inntil magen når jeg hadde vondt. Det er ikke så lett å se at jeg er syk på bildene, men sånn er det altså med psykisk sykdom, den er ikke synlig. Bildene er jo også tatt i de bedre øyeblikkene, og det er kanskje greit, for det er ikke noe gøy å lese et langt innlegg med masse bilder av snørr og tårer.

Jeg var hjemme i påskeferien og prøvde å lese meg ut av mageproblemene og finne lure tilskudd for helsen:

*Idoform er probiotika som skal hjelpe bakteriekulturen i magen, man kan ta et daglig tilskudd, og det kan kjøpes på apoteket.

I denne tiden hadde jeg besøk av Loke, en av mine aller beste venner, som jeg har kjent i 14 år, og som alltid er der for meg når jeg trenger det. Han fikk meg til å oppleve noen timers trygghet, og det var så behagelig at jeg skulle ønske han bare kunne flytte inn. I tillegg kom søte Helene stadig på besøk og fikk meg ut i parken og opp på taket, og vi lo og la planer om alt det gøyale vi skulle finne på så snart jeg ble frisk.

Jeg er utrolig heldig og evig takknemlig for at jeg har så fine venner i livet mitt!

 

Mai

Etter mange måneder med diskusjon frem og tilbake med psykolog og lege, ga jeg meg, og sa ja til både sovetabeletter og antidepressiva. Det føltes som tidenes nederlag, da jeg ikke liker medisiner. Likevel var jeg desperat og jeg så ingen annen utvei på dette punktet. Jeg følte at dette var min siste sjanse. Jeg måtte prøve alt.

Jeg ble advart om bivirkninger, men jeg var virkelig ikke klar for dette:

Sovetabelettene gjorde så jeg fikk sove igjen, og jeg hadde den første gode natts søvnen på lenge. Men da jeg begynte på antidepressiva følte jeg meg kvalm, mistet matlysten, og følte meg til tider skikkelig rusa. Jeg kan virkelig ikke anbefale dette før du har prøvd alt.

17. mai dette året var for meg fjerde dag på antidepressiva, og jeg følte meg rett og slett elendig. Jeg klarte ikke å føle noe glede, og hadde ikke lyst til å feire. Jeg hadde heller ikke lyst til å være ensom og alene i min egen leilighet. Så jeg tok på meg den mest behagelige kjolen jeg hadde og satt meg på banen til Helene & Nicolai for å delta på feiringen. Jeg ble for det meste sittende på balkongen og klamre meg fast til min egen kropp, mens jeg prøvde å skyve vekk følelsen av rus, og å bringe frem fokus nok til å følge en samtale. Jeg dro tidlig hjem, og lå i senga og gråt mens jeg hørte hele Norge feire utenfor vinduet.

Jeg var av og på 50% og 100% sykemeldt, og det kjentes som et nederlag hver gang jeg ikke klarte å jobbe.Til slutt kjente jeg etter et par dager på jobb i begynnelsen av tilvenningen på antidepressiva at jeg ikke taklet mer. Jeg fikk sammenbrudd på kjøkkengulvet i leiligheten foran T, og jeg bare gråt og gråt. Mamma hentet meg i Oslo og kjørte meg hjem. Deretter sykemelde jeg meg 100% på lengre tid, og bodde på mammas sofa hvor jeg for det meste sov, så litt på tv, snakket med mamma om alt jeg fryktet, og gråt. Jeg ringte stadig legen med bivirkninger av medisinene, og lurte på om jeg burde slutte, men han forsikret meg om at jeg måtte holde ut, så ville det til slutt gå over. Det tok lang tid, men til slutt gikk bivirkningene heldigvis over. Og jeg måtte på nytt prøve å innføre vanlig mat og gode rutiner. På dette tidspunktet hadde jeg så strenge rutiner for meg selv at det føltes ubehagelig. Jeg måtte for eksempel spise hver 3 time, og om det ikke gikk ble jeg veldig redd. Jeg ønsket å legge på meg igjen, så det var viktig å få i meg nok mat. Jeg torte ikke å være andre steder enn hjemme, og jeg kunne ikke besøke eller sove over hos noen andre. Det var en kamp hver gang jeg måtte sove over i Oslo, og jeg tok første buss hjem så fort jeg fikk muligheten.

Første måned med langtidssykemelding startet, og det var også her bedringen begynte. Jeg sluttet etterhvert på sovemedisin og begynte med melatonin, og begynte å komme meg mer ut av huset. Først ut i naturen og så på butikken. 

Endelig kom det en ekte oppsving, og jeg klarte å kjenne litt på et håp som tidligere ikke var å finne:

Mamma kjøpte næringsdrikk til meg på apoteket, og jeg klarte stadig å få i meg mer mat. Næringsdrikk var et fint alternativ for å få i meg næring på en måte som ikke krevde matlyst. I tillegg tok jeg tilskudd av D-vitamin, magnesium, B-vitaminer og tran.

Jeg brukte det meste av tiden min på å lese i sola, noe som gjorde underverker for å roe ned nervesystemet mitt, i tillegg fikk jeg påfyll av en god dose D-vitamin, som jeg sårt hadde behov for. Beviset på at det fungerte kom neste gang jeg tok blodprøver, da D-vitaminnivået var der det skulle.

Jeg var med på planteloppemarked og biltreff i Brekkeparken, og hadde noen av de fineste dagene på lenge. Det var godt å komme seg ut og å møte koselige mennesker. Jeg følte meg litt mindre ensom og jeg torte stadig mer og mer.

Mamma og jeg begynte også å gå toppturer, og jeg oppdaget hvor mye natur og mosjon har å si. Jeg leste også boken "å lytte til hakkespetter" om hvordan naturen og fysisk aktivitet bedrer psykisk helse. I tillegg opplevde jeg mestring da jeg trosset uggenheten og nådde målet - toppen av fjellet og kunne kjenne på godfølelsen mens jeg nøt den vakre utsikten i godt selskap.

Det ble tydelig for meg dette året, hvor takknemlig jeg er for menneskene jeg har i livet mitt, både familie og venner <3

 

Juni

Hagelaget arrangerte Gardenparty, og jeg fikk lov til å hjelpe til. Jeg var fortsatt uggen i magen, torte bare å spise et lite stykke av min egen sjokoladekake og et halvt rundstykke med egg. Jeg drakk fortsatt næringsdrikker, men klarte å komme meg ut og være med på noe. Det var fint å kunne hjelpe til og føle meg nyttig, og det var godt å ha selskap og noe annet å tenke på enn sykdom. Jeg er så utrolig takknemlig for at mamma og hagelaget lot meg få være med å bidra.

Det er vanskelig å være psykisk syk, fordi det er aldri lett for andre å se at du er syk, du har ikke gips rundt armen, og du kan ikke si "jeg blir friskmeldt om fire uker for da tar jeg av gipsen". Man makter ikke å jobbe, men likevel er det fint å bidra i samfunnet om det er noe man kan få til under trygge rammer.

Hjertet mitt går ut til alle dere som har det slik nå <3 

Denne måneden var jeg hos psykolog i Oslo to ganger. Jeg hadde fortsatt angst for å være der, og dro fort hjem igjen. Oslo minnet meg om den verste perioden av sykdommen, og byen inneholdt så mye liv og travle gater. Det ble rett og slett for mye stimuli for meg der, og jeg følte meg hakket verre hver gang jeg ankom. Det var deilig når jeg igjen gikk av bussen i Grenland og kjente roen senke seg i sinnet, mens jeg trillet den rosa kofferten gjennom de nesten folketomme gatene.

Favorittaktiviteten min hjemme var å lese i sola. Mamma har en hyggelig veranda full av blomster og besøkende småfugler, og den ble min personlige oase. Hjernen ble distrahert fra angsttanker og grubling, kroppen fikk sol og varme, magen fikk hvile, ørene kunne lytte til fuglekvitter og huden kunne kjenne varmen fra sola og den milde brisen som strøk forbi.

Jeg drømte meg bort og følte at tid og sted forsvant.

Jeg begynte å fokusere på det positive med dagen, selv om det ofte bare var en ørliten ting:

 

Juli

Juli ankom, og for første gang i mitt liv tenkte jeg at jeg bare skulle droppe bursdagen min i år, selvom det var trist. Jeg kjente meg så ekstremt sliten. Klar for avslapning og mer lesing i sola, dro jeg til pappa for å passe huset og kattene mens han var på ferie:

Denne måneden fikk jeg ferie. Ikke dro jeg til lege eller psykolog, og jeg slappet av så godt jeg bare kunne. På bildet hvor jeg er på et toalett, er jeg på tur der jeg vokste opp, for å møte med fortiden min som ikke var så fin. Jeg følte dette var en viktig ting å få gjort, og jeg hadde tenkt mye på det da det var et tema som ofte gikk igjen i samtalene hos psykologen.

Her kom det et gråtebilde gitt, og det kunne vært flere. Men sånn var det altså innimellom. Og hver gang føltes som et nederlag. Heldigvis gikk det stadig lengre og lengre tid mellom hver gang. Søskenbarnet mitt Lena, kom på besøk den dagen jeg var dårlig og hadde med mat til meg. Jeg er så glad i henne, og for at vi kan være sammen om dette.

Jeg dro til Oslo for å feire bursdagen min, og Helene fikset det sånn at meg, henne og Martine fikk dra på Escaperoom! Det var utrolig moro! Og det var noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre kjempelenge! Så da ble det en kjempefin bursdagsfeiring likevel. Faktisk en av de beste jeg hare hatt! Siden jeg fortsatt var sær på maten, og rar i magen, dro vi på sushi-restaurant. Vi var alle gira etter opplevelsen, og snakket høylytt og lo mye.

Team Awesome:

Denne måneden hadde jeg også min første time hos hypnoterapaut, og selvom jeg lenge hadde benyttet meg av "guided meditation for anxiety" på YouTube, funket hypnose enda bedre. Jeg ble ganske opphengt i visualisering og affirmasjoner, og leste bøker som "Sjef i eget liv", "Reis deg med ny styrke" og "Lær deg og leve". Når du blir syk så prøver du alt, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Jeg føler jeg har blitt mer åpen for nye ting, og det kjennes som en god egenskap å ha.

 

August

I august kom jeg et steg lengre. Jeg hadde fortsatt strenge rutiner og sov ikke hos andre, men jeg kunne være på besøk så lenge jeg hadde med meg egen mat i veska. Denne måneden fikk jeg til og med vært hos frisøren, og det hjalp meg å føle at jeg så friskere ut. Jeg leste Berit Nordstrands bok og hørte på podcasten "12 uker med Berit og Klaus", og tipsene fikk meg til å prøve mer i matveien, i tillegg til mamma som heiet meg frem. Jeg begynte å bli glad i å lage mat fra bunn av, og endelig fant jeg en oppskrift på et brød jeg kunne spise. Lykke!

Jeg syklet mye, og kjøpte meg hengekøye jeg kunne ligge å lese i hos pappa. I tillegg måtte jeg gjøre feierjobb hos mamma, og det var gøy å bidra litt.

Lexien tok meg med på toppturer og cafeturer, og vi pratet mye. Hun kom med tips som fungerte for meg, og det var så godt å ha en venn i samme by som hadde så mye fint å komme med. Hun delte en visualiseringsøvelse som virkelig fungerte for meg, og alle dagene med henne gjorde virkelig underverker for psyken min! Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har Lexie i livet mitt, hun hjalp meg virkelig <3 Det var vanskelig å være tålmodig, og de fleste vonde dagene i denne perioden handlet om at jeg følte jeg ikke ble frisk fort nok. 

Her er snaps fra måneden:

*Else er et kallenavn på Lexie (intern humor.)

Helene kom til Grenland, og jeg følte meg heldig som kunne ombringe meg med to bestevenninner! Vi dro på topptur, og deretter dro meg og Helene hjem og laget lapper med rømme, syltetøy og bær. Vi satt ute i sola og koset oss, og på kvelden så så vi på Game of Thrones.

Vennene mine har vært en helt fantastisk støtte dette året, og ingen av dem har maset på at vi skal gjøre noe jeg ikke var komfortabel med. Jeg fikk gjøre alt i eget tempo, og selv om de av og til pushet meg på en god måte, forstod de også når det var veldig ille. Jeg er rett og slett heldig! Jeg lærte virkelig å sette pris på samhold dette året, og jeg føler jeg har kommet mye nærere vennene mine.

Se på disse finingene:

Jeg hjalp mamma og kjæresten hennes å pusse opp huset denne måneden, og det var deilig å kunne hjelpe til med noe fysisk.

Meg og pappa dro ut til Krogshavn og så på sjøværet, og jeg nøt følelsen av å være levende i en så mektig natur!

Jeg var også i Oslo, hvor vi feiret Karinas bursdag. Det var første gang jeg dro edru på fest. Karina hadde laget kjempegod mat og alkoholfri velkomstdrikk, og det var en skikkelig hyggelig feiring!

I Oslo startet meg og Loke en tradisjon med å spise burger sammen på Grill's Ville. Jeg elsker å skape tradisjoner, og de har virkelig amazing burgere der folkens! Anbefales på det sterkeste!

Jeg så de siste episodene av Game of Thrones hos Lena. OMG for en sesong! Mye av tiden satt jeg hylende under et teppe fordi jeg var så sykt engasjert.

Jeg prøvde regresjon hos hypnoterapauten min denne måneden, og jeg husket til min overraskelse minner jeg lenge hadde glemt. Jeg er en litt skeptisk person, og visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg følte virkelig at det hjalp. Jeg brukte nå hypnose aktivt hver dag for å bedre situasjonen min. Konkret hva som fungerte, vet jeg ikke, kanskje det var alt? Men jeg opplevde i alle fall en markant bedring i formen denne måneden, og det var så godt at jeg noen ganger ble rørt til tårer. Jeg er en veldig lettrørt person, så tårer har det vært mye av dette året. Jeg gråt til og med første gang mamma hadde kjøpt næringsdrikker til meg fordi det gjorde meg så glad <3

Jeg var med å arrangere garasjesalg, og koste meg med det.

I tillegg fikk jeg endelig kolonoskopi undersøkelse i oslo. Fytti, det var litt av en blandet opplevelse. Fasten og tømmingen gikk overraskende bra, og jeg sleit faktisk med å få i meg alt vannet jeg skulle, til tross for at jeg hadde sett for meg å ikke takle sultfølelsen. Jeg møtte mange hyggelige ansatte på riksen, men opplevelsen i seg selv var veldig rar, ukomfortabel og surrealistisk. Jeg fikk veneflon og ble trillet nedover gangene, for så å ligge ventende utenfor et rom midt i gangen, mens leger og pasienter gikk forbi. Jeg husker det var så rart å føle meg så syk og så frisk på samme tid, der jeg lå i sykehuskjole i en seng trillet av en ung kjekkas. Jeg strevde for å ikke brase ut i latter, samtidig som jeg var litt nervøs. Undersøkelsen startet da jeg kom inn i rommet og fikk skiftet, og det gikk først helt fint, jeg skravlet og lo, og tenkte at dette var en smal sak. Deretter tok det en uventet vending og det ble veldig smertefullt, jeg fikk smertestillende og beroligende og husker ikke stort annet enn at jeg klamret meg fast til hånden til sykepleieren og gråt. Plutselig ble jeg rullet opp igjen, og det var over. Jeg fikk sove litt, og deretter kunne jeg spise og dra hjem. Jeg var glad for at det hadde gått bra, men kjenner at jeg fint kan slippe å gjøre det igjen.

Det er lett å se hvilket bilde jeg er minst komfortabel på her:

 

September

September ankom, og endelig følte jeg meg såpass i form at jeg kunne ta tak i leiligheten. Jeg hadde fortsatt leilighet i Oslo hvor T bodde, mens jeg bodde hos mamma. Jeg la ut annonse på finn, og deretter tok jeg på meg meglerdrakta og dro inn til Oslo. T og jeg hadde slått opp, og uansett om jeg kom til å flytte til Grenland eller fortsette å bo i Oslo, så ønsket jeg ikke å dele leilighet med eksen, som dere sikkert kan forstå.

Jeg var utrolig sliten denne perioden, og brukte ekstra mye avkoblingstiltak mellom slagene. En ting jeg erfarte var at jeg ikke ønsker meg en karriere som megler. På dette punktet var det veldig tungt å "jobbe" selv om jeg var bedre i form.

Jeg var med på Hagelagets plantebytte med mamma, og vant en blomst på loddtrekningen. Det var godt å føle at jeg vant litt i livet igjen. Samtidig fortsatte Lexie og jeg med våre toppturer, og de gjorde fortsatt underverker for sjela mi. Så jeg fikk likegodt familien med på noen turer også.

Jeg dro på kinodate i Oslo og så American Made. Første edrudaten i mitt liv! Det gikk veldig fint, og overraskende nok likte jeg fyren. Mest glad var jeg for at jeg torte, og for at jeg klarte å være ærlig om min egen situasjon.

Denne måneden dro helene og jeg og spilte billiard og bowling, og så var vi på Elvelangs og Matstreif. All good times <3

Jeg begynte å gå på boklunsj på biblioteket og fikk et plutselig ønske om å bli bibliotekar. Jeg bestemte meg for at om jeg flyttet fra Oslo, så skulle jeg prøve å få jobb på et bibliotek.

Jeg dro også edru på den brune mil denne måneden, som er et slags Tom Waits løp. Jeg var den designerte fotografen, og tok mange fine bilder.

Her er noen snaps fra måneden:

 

Oktober

I oktober klarte jeg endelig å få sove uten melatonin, og jeg var utrolig glad for det. Denne måneden hadde jeg hjertesorg over all den mislykkede kjærligheten i mitt liv og etter å ha blitt avvist av han jeg datet. Datinglivet er jaggu ikke lett disse dager, og jeg skjønte ikke helt at det for det meste handler om noe annet enn å finne kjærligheten.

Jeg gikk topptur med Lena, og vi hjalp til på et biltreff som onkelen min hadde. Dette var første natten jeg torte å sove over hos noen andre. Dagen etter hjalp vi tanta mi med hagearbeidet og koset oss med kaffe og kaker i sola. Jeg torte endelig å drikke litt kaffe igjen, og det var nydelig!

Mamma, Jorunn og jeg gikk siste toppturen, og jeg hadde nå gått 10 av 10, altså fullført titoppern, jeg følte skikkelig mestring, og gjorde et høyt gledeshopp!

Jeg var på Høstutstillingen med Helene, og på høstmiddag hos Martine. Jeg var på en gøyal Halloweenfest hos Helene, edru som vanlig. Og meg og Helene dro på kino og så en sterk film av Iram Haq som heter "Hva vil folk si". Jeg har aldri grått mer i en film i hele mitt liv.

Jeg vasket og overleverte leiligheten i Oslo, og jeg datet en brannmann, og ble ghostet for andre gang.

Jeg dro på hyttetur for å bestige Gaustadtoppen, som jeg dessverre ikke fikk gjort på grunn av været. Likevel var det en kjempefin tur hvor vi fikk koset oss masse og besteget en annen topp, og jeg dro hjem med mål om å bestige Gaustadtoppen i 2018. Jeg er klar over at jeg sikkert er en av få nordmenn som ikke har gjort det, men det er likevel stas i mitt hode.

I tillegg begynte jeg å lese den nydelige boka "Stoner", den satte virkelig spor i hjertet mitt.

Her er noen snaps fra måneden:

 

November

Mamma og jeg dro for å se Breviksrevyen og fikk oss en god latter, og gjensyn med både Pilten og Titten Tei. Og sammen med hennes kjæreste feiret vi Thanksgiving, med et godt måltid og tid for takknemlighet.

Jeg dro også på tur med Monica til Krogshavn i nydelig solskinn. Jeg er heldig som har så mange aktive mennesker i livet mitt!

Vi feiret Katrine sin bursdag i Oslo, og det var en utrolig artig kveld som begynte med et nydelig måltid hun hadde laget. Jeg tilbrakte en del dager med Loke hvor det ble både burger og Godless, og så dro jeg på kino med Helene og så "The Cakemaker", en vakker film om kjærlighet og sorg. Jeg var også med søstra mi på PAO og møtte noen flotte jenter hun kjenner gjennom preformance-art miljøet.

Denne måneden slapp jeg mange av de strenge rutinene, og begynte å bli mer og mer trygg på å spise og å være utenfor hjemmet, og jeg klarte til og med å trives i Oslo i små stunder av gangen. Jeg ble dessverre forkjølet denne måneden, og dette var skikkelig nedtur, når jeg for første gang følte meg ganske ok sånn til vanlig.

Her er noen snaps fra måneden:

 

Desember

Jeg hadde bestemt meg for å flytte til Grenland, og tok et siste farvel med jobben på et flott julebord. De hadde utrolig god alkoholfri øl, og jeg torte å danse edru! Jeg hadde en skikkelig fin kveld, og tenkte for meg selv at nå går det så mye bedre. 

Vi hadde juleverksted hos pappa og hos tanta mi, og jeg fikk laget både julekort og julepynt, og det var deilig å bruke mine kreative evner.

Helene og jeg dro på konsert med Aurora Aksnes, som var utrolig fin, hun må være den mest genuine og talentfulle norske artisten jeg vet om bortsett fra Maria Mena <3 Er så stolt over at Norge har så flotte kvinnelige artister!

Både Nicolai og Helene hadde bursdagsfeiringer, og det var utrolig flotte feiringer med mye dans og moro. Jeg er så utrolig glad i vennene mine <3

Jeg var med Loke, og så møtte jeg også Lexien og kjæresten på cafe. For en flott kar, jeg er virkelig glad på hennes vegne <3

Juleaften ble feiret hos pappa, og jeg fikk så utrolig mange fine gaver at jeg ble rørt. Vi spiste god mat og koset oss med familietid.

Første juledag var vi hos bestefar og spiste ribbe og koset oss foran peisen med samtaler og den store katten hans. Det var veldig fint.

Jeg møtte Nan hos Loke, en kjempefin jente jeg hadde utrolig god kjemi med, og jeg ble også litt kjent med fuglen hennes Sigrid. Jeg har alltid vært litt redd for fugler, men når jeg så Nan med Sigrid, ble jeg litt frelst. De er jo så utrolig søte!

Jeg feiret nyttårsaften hos Helene og Nicolai, og det var virkelig den beste feiringen på lenge <3 Fyrverkeri, pakkelek, stjerneskudd, kahoot og så mange av menneskene jeg er glad i. Og bare følelsen av å vite at 2017 var over og at jeg nå kunne ta fatt på et nytt år, ga meg tårer i øynene <3

Her er bildene fra desember:

 

2017, takk for alt du lærte meg.

Du vil bli husket.

 

Din - A -

 

8 kommentarer

Helena Westergren

13.01.2018 kl.03:45

veldig bra innlegg

Aurora

13.01.2018 kl.10:46

Helena Westergren: Tusen takk ^^, Det betyr mye å høre det <3

Martine

13.01.2018 kl.14:23

Fine Aurora ! Sterkt å lese, men så fint at du deler hvordan du har hatt det. Jeg har bare visst en brøkdel av dette og når jeg leser så kjenner jeg at jeg blir veldig stolt av deg som tør ! Og jeg håper dagene dine blir fylt av små ting som gjør hverdagen din enklere <3 Gleder meg til neste gang vi sees ! PS: escaperoom var the shit :D

Aurora

13.01.2018 kl.20:33

Martine: tusen takk fine! Så gode ord å lese ? Gleder meg til neste gang vi sees jeg og ?? Glad i deg ? Escaperoom må lett gjentas ????

Ole Jørgen Kjøhl

13.01.2018 kl.21:49

Åååh nei det var en veldig fin historie! Men jeg heier på deg! 😍 også har du en veldig fin mamma også! Jeg fikk plutselig lyst til å bli bedre kjent med deg! Virker som vi har mye til felles?!

Aurora

14.01.2018 kl.17:12

Ole Jørgen Kjøhl: Takk for det :) Kjenner ikke din historie, men om du kjenner deg igjen, så har vi nok det :)

julie amundsen agger

19.01.2018 kl.22:58

for et åpent og fint innlegg! godt å lese at det går bedre, psykisk sykdom er utrolig vitkig å belyse, da mange tror det bare er å skjerpe seg.

jeg vet ikke om du husker meg, men jeg har vært "vennen" din på blogg.no siden forever omtrent, hatt deg der i alle år! du er den eneste på lista mi som enda blogger litt. leser her nå og da, og det er alltid så koselig å lese om deg og livet ditt :)

Aurora

19.01.2018 kl.23:06

julie amundsen agger: Tusen takk, så hyggelig å lese <3 Ja, det finnes utrolig mye misforståelser rundt psykisk helse, og jeg tror også det er mange som ikke deler at de sliter. Er en av mine hjertesaker, og er blitt enda mer opptatt av det nå etter 2017.

Jeg husker deg :) Så hyggelig at du følger med enda jeg blogger så sjelden. Hyggelig å høre at det gir noe å lese bloggen min :)

Skriv en ny kommentar

Aurora

Aurora

29, Oslo

Mitt navn er Aurora. For tiden drømmer jeg om å være verdensoppdager, profesjonell opprydder og forfatter. Jeg jobber for tiden på et bibliotek i en liten by, og koser meg med det. På denne bloggen deler jeg alt jeg får lyst til å dele med verden, med dere. Dette gjør jeg fordi jeg ønsker å sette mine spor på denne kloden, og fordi jeg ønsker å dele mine opplevelser med andre. Jeg har en utdannelse som likner en tallerken med mat fra et koldtbord; "og så vil jeg ha litt av den, og litt av den...", og å finne ut hvor jeg havner virker som en uløselig gåte. Jeg vet bare at jeg er her.

Kategorier

Arkiv